(...)

Nyttårsaften dette året red vi gjennom skogen i en aldeles nydelig snøverden, der alt virket som et eventyr. Vi sang kun for oss selv og hestene, og høydepunktet kom da vi overrasket en liten flokk på 5 rådyr. Vi bråstoppet hestene og satt musestille i snøen. Rådyrene stirret vare på oss, men det virket som om de visste at de ikke hadde noe å frykte fra noen av oss. Så hoppet de vekk inn i skogen og vi andre begynte å le lavt.

Så red vi til ridehuset, der vi hadde nyttårsfest med hestene tilstede. De gomlet epler og gulrøtter så mye de orket, selv om vi nok bestemte når de ikke orket mer. Ingen av dem hadde så fryktelig lyst på høy i alle fall, men mumset litt i seg allikevel. Hild og Jonas danset sammen hele kvelden, og mange gutter stirret missunnelig på ham. Det var nok mange som mente at han hadde kapret den peneste jenta. Men Hild hadde ikke øye for andre enn Jonas, så det var nok mange knuste hjerter der... Selv måtte jeg med en ekkel klump i maven se på at Frode flørtet med den ene etter den andre, uten å ofre meg et eneste blikk. Skjønt, det var nok bare i egne øyne at han flørtet, han var alltid like vennlig mot alle, hadde aldri noen favoritter. Men det gjorde det ikke lettere å holde ut...

Senere på kvelden holdt Kai den velkjente nyttårstalen sin og avsluttet som vanlig med "og så setter vi venstre fot i stigbøylen" hvorpå alle skrek hurra så høyt de kunne. Så ble det litt mere dans der Frode danset med alle som ville. Jeg hadde en sterk følelse av å være sjalu uten grunn, og prøvde å late som ingenting, ikke helt vellykket.

Hild merket selvfølgelig at det var noe galt. Hun tok meg til siden og ristet meg som en vott. - Ok, hva er galt? spurte hun, men jeg klarte selvfølgelig ikke å svare, for til det ristet hun meg alt for mye. Heldigvis innså hun det og slapp meg. - Spytt ut, jente, sa hun og satte seg ned ved siden av meg. Jeg sukket tungt og sukket en gang til før jeg fortalte hvorfor jeg var så trist. Dermed brast hun i latter, og jeg stirret såret på henne. - Var du ikke min beste venninne som vanligvis er så fornuftig, så ville jeg kalt deg en gås! hikstet hun og la armen om skulderen min. - Han bryr seg ikke om dem, det kan alle unntatt du se! sa hun og jeg sukket. Dersom Hild sa det så. Jeg roet meg, reiste meg og gikk for å finne en kjekk gutt og danse med. Problemet var at de bleknet ved siden av Frode... Så jeg gikk rett bort til ham og ba ham om en dans. Det ble ikke lange dansen, for det ble telt ned, og alle strømmet ut for å se rakettene bli fyrt opp. Det var like pent som alle andre år, men jeg syntes det var penere enn noen gang, for Frode holdt armen rundt skuldrene mine. Jeg hadde sikkert et salig glis rundt munnen, for Hild sto tvekroket av latter like ved.

(...)

- Hva er det som skjer? hvisket Hild skremt, og jeg må innrømme at jeg ikke var særlig høy i hatten jeg heller. Så jeg reiste meg. Bedre å møte farer stående. Det var en tåkebanke rett bortenfor oss, ved høyden, og plutselig kom en hest gående fra tåken. Men den hadde ikke kommet ut derfra! Den gikk nesten i ett med tåken, så lys grå var den. Eller var den så lys? Var det ikke heller det at den var...gjennomsiktig? Jeg begynte å kaldsvette, og Kezan hylte og bar seg der han sto og lekte helt. Jeg og Hild sto jo foran stupet, siden vi hadde satt oss ned der vi sto når jeg kom opp. Og den fremmede hesten var på vei rett mot oss. Prinsen begynte å hisse seg opp, han og, og luktet en fare i dette fremmede og skremmende. Jeg kastet et blikk mot skolen nedenfor stupet, og så at folk hadde begynt å strømme hit, tilkalt av alt bråket. Så snudde jeg meg mot hesten igjen, fengslet av det flotte synet.

Da hesten var nesten rett foran oss, vek vi til siden. Men vi hadde ikke regnet med Prinsen! Med et skrik kastet han seg frem mot dette farlige noe. Men han føk rett gjennom som om hesten og hadde vært av tåke. Med enda et skrik raste han utfor stupet og det ble stille. Hild skrek og kastet seg etter, men jeg kastet meg etter henne igjen, og fikk tak i bena hennes, rett før hun ble borte. Så hang jeg nærmest over kanten og forbannet Hild opp og ned, der hun hang i armene mine. Alt hun brydde seg om var Prinsen som lå langt der nede.

- HILD! skrek en gutt der nede, Nic, men hun enset det ikke. - PRINSEN! Skrek hun og prøvde å sparke seg fri for å komme seg dit. Men det er lite man kan gjøre når man henger opp ned, og det var til hjelp for meg. Men sparkene hennes førte til at vi begynte å gli, og jeg ble kvalm. Det trampet i hover bak meg, og jeg kjente hestetenner i baken. "Takk min kjære hest" tenkte jeg, og kastet et blikk over skulderen. Det var skyggehesten! - Willomar, hvisket jeg. Hesten begynte sakte men sikkert å trekke oss opp, ikke langt, men nok til at vi ikke raste utfor lengre. Så oppdaget jeg Shean i full galopp på Fighter opp stien, og få minutter etterpå var han der, og hjalp oss opp. Ikke før Hild var oppe, så kastet hun seg opp på Fighter og jaget ham nedover. Den hingsten presterte en kjempegalopp der han raste ned siden i sin andre galopp- sprint på få minutter, og jeg ble alvorlig redd for lungene hans. Vi kravlet oss opp på Kezan og føk ned i et ikke så veldig mye dårligere tempo. Snart etter var vi ved siden av Prinsen. Han lå og knegget og kastet på hodet, så han var i alle fall ikke død. Hild satt ved siden av ham, og strøk ham kjærlig over halsen.

(...)

Copyright Rita Simonsen © 1997 -

Jeg minner om loven om opphavsrett og copyright. All teksten på denne siden er beskyttet av copyright og tyveri og misbruk kan bli anmeldt og rettslig forfulgt!