Hva er eksteriør og anatomi?

Anatomien og eksteriøren er hvordan du beskriver en hest, og hvordan du kan finne ut hva hesten kan brukes til.
Mankehøyde for eksempel, er høyden til hesten fra manken og ned til bakken. Bildet under viser deg hva de viktigste delene på hesten heter.



1.Øre. 2.Pannelugg. 3.Øye. 4.Neserygg. 5.Kinn. 6.Nesebor. 7.Overleppe. 8.Hake. 9. Kjevegrop. 10.Strupe. 11.Bringespiss.
12 Bringe. 13. Albue. 14.Underarm. 15.Framkne. 16.Hov. 17.Hovballe. 18. Kodeledd. 19.Pipe. 20.Buk. 21.Lyske. 22.Bakkne 23.Kronrand. 25.Hase. 26.Underlår. 27.Hale. 28. Halerot. 29.Kryss. 30.Lend. 31.Rygg. 32.Manke. 33.Mankam. 34.Man. 35.Nakke. 36. Hals. 37.Skulder. 38.Ribben. 39.Flanke. 40.Lår.

Hestens uttrykk bør være oppmerksomt, men ikke engstelig eller fiendtlig. Hodets størrelse bør stå i naturlig forhold til hestens kropp forøvrig. Spesielt hos ponnier kan man ofte finne en tendens til et vel tungt og stort hode. Hvis det da samtidig er lavt ansatt på halsen, er resultatet ofte en hest som har lett for å bli framtung, og henge på bittet. Ørene bør være passe store og rettoppstående. De skal spisses mot lyder, men likevel beveges rolig, uten uro og engstelse.

Nakken bør være middels lang, mykt bøyd, og bevegelig, slik at hesten ikke har problemer med å gå på tøylen ved ridning. Halsen skal være passe lang, og lett velvet. En normalt ansatt hals er omtrent vinkelrett på skuldrene. En ponni med kort, kraftig hals og grov nakke, bør man være litt forsiktig med, hvis ponnien skal ris av barn. En liten rytter kan fort bli sliten i armene av en slik ponni.

Brystkassen bør være dyp og ganske bred med kraftige muskler. En alt for bred bringe fører lett til vaggende gange og minsket hurtighet. Et alt for smalt bryst kan gi en usikker gange fordi bena sitter for nærme hverandre.

Som tidligere nevnt er det viktig for hestens bevegelsesfrihet og ha en lang og skrå skulder. En kort og steil skuldr vil gi korte steg og dårligere støtdempning. Dette gjelder uansett om man er mest interessert i dressur eller sprang.

Ryggen bør være sterk, men ikke stiv, slik at hesten lett kan bære rytteren og seg selv. Ryggen bør være middels lang, ikke for rett , men heller ikke svai. En hest med lang rygg vil ha dårligere bæreevne, og ofte vil den ha vanskeligheter med å gå samlet og sette bakbena godt inn under seg. Krysset bør være langt og bredt for at musklene i bakparten skal få den riktige fremaddrivende kraft.

Det er svært viktig at hestens ben er friske. Selv om hesten er begavet og har et "perfekt" eksteriør, kan den ikke brukes til noe dersom den ikke har friske, sterke ben. Dette er viktig å huske på dersom man har planer om å kjøpe hest. Det lønner seg å få en veterinærs uttalelse på hestens ben før man bestemmer seg for om man vil kjøpe eller ikke.

Hestens skjelett:

1.Halsvirvler (I alt 7 stykker) . 2. Ryggvirvler.
3. Hofteben/tarmben. 4. Lårben. 5. Leggben.
6. Pipen. 7. Koden. 8. Hov. 9. Brystkasse. 10. Framkne. 11. Spoleben 12. Albueledd. 13. Overarmsben. 14. Skulderledd.
15. Skulderblad med skulderkam.

Det er enkelte deler av skjelettet som er spesielt interessante for rytteren. Hodet kan beveges ved hjelp av de øverste to halsvirvlene. Når hesten "stilles" innover eller utover, skjer det mellom første og annen halsvirvel. Resten av halsvirvlene gir bevegelighet til halsen. Det er derfor viktig å huske på at halsen skal være rett, selv om hesten skal "stilles".

Vinklene mellom skjelettdelene og deres innbyrdes lengde er en viktig forutsetning for gangen og prestasjonsevnen. En passende skulder gir en skrå overarm, som er en fordel for bevegeligheten i skulderleddet. En lang underarm gjør at kneet kan føres lengre frem. Et langt lårben gir gode fartsegenskaper.

Hestens muskler:



1. Den lange ryggmuskel støtter opp hestens ryggvirvler.
2. Kraftige halsmuskler er nødvendige for at hesten skal kunne løfte opp det relativt tunge hodet.
3. Sterke kjevemuskler (tyggemuskler) gjør hesten i stand til å gnage i seg føden, og male den omhyggelig mellom tennene. Andre og mindre muskler i ansiktet gjør at hesten kan bevege øyne og ører.
4. En del av brystmusklene er festet til skulderbladene og virker som støtdempere når hesten er i bevegelse.
5. Gode ribbensmuskler er viktig for åndedrettet, men mellomgulvets muskler som ligger inne i brystkassen, er vel så viktige fordi de utvider brystkassen.
6. Forbena bærer mesteparten av vekten når hesten er i bevegelse, og spiller en viktig rolle som støtdempere.
7. Mye av energien i hestens bevegelser kommer fra benas pendelliknende bevegelser.



Hestens Tenner:

Hester har to typer tenner; incisivene (fortennene), og molarene (jekslene). Incisivene brukes til å bite av gress og annen mat hesten finner ute i naturen, mens molarene brukes til å kverne maten. Mellom incisivene og molarene er det et mellomrom, hvor hesten ikke har tenner i det hele tatt. Dette mellomrommet kalles laden. Hos voksne hingster og vallaker kan man se to tenner i dette området som ikke hopper har. Disse kalles derfor hingstetenner.

Hesten har melketenner fram til den er ca 2 år. Hestens tenner vokser hele livet. Det er derfor viktig å kontrollere tennenene med gjevne mellomrom, oftere hos unghester enn hos voksne hester. Dersom hesten spiser dårligere enn ellers, kan en av årsakene være tannspisser som lager sår i hestens tannkjøtt, og gjør det ubehagelig å spise. Dyrlegen bør da tilkalles slik at hestens tenner kan bli raspet.

Tennene kan være et hjelpemiddel for å bestemme hestens alder.

"Føll opp til 6 måneder"
Hos et nyfødt føll, har som regel tennene akkurat brutt igjennom tannkjøttet. Tennene hos føll er hvitere enn tennene hos voksne hester. Følltannen er også bredere nederst, og smalere oppe ved tannkjøttet.



"To år gammel unghest"
Når hesten har nådd to års alder har den fått tre par melketenner, som nå vil bli byttet ut med permanente tenner, et par hvert år.




"Fem år gammel hest"
Når hesten er fem år har alle tre par med melketenner blitt byttet ut med permanente tenner. Dersom det er snakk om en hingst eller vallak, vil vi også kunne se antydning til hingstetenner.

Etter hvert som hesten nå blir eldre, vil vi kunne se at tennene blir større, og mer skråstilte utover. Jo eldre hesten blir, jo vanskeligere er det å bestemme nøyaktig alder ut i fra tennene, dette gjelder særlig fra ti år og oppover.

Hestens fordøyelses-system:



1.Magesekkens hvite del. 2.Blindtarmsåpningen. 3.Blindtarmshodet. 4.Blindtarmslegemet. 5.Blindtarmsspissen. 6.Blindtarmsbåndet. 7.Tykktarmsbåndet. 8.Tykktarmens bekkenbøyning. 9.Forreste krøspulsåre. 10.Bakerste krøspulsåre. 11.Magesekken. 12.Galletarm. 13.Tynntarm. 14.Krumtarm. 15.Blindtarm. 16.Tykktarmslyngens nederste del. 17.Tykktarmslyngens øverste del. 18.Tverrliggende tykktarm. 19.Nedstigende tykktarm. 20 Endetarm.

Hestens fordøyelseskanal begynner med mulen, som er så følsom at det er sjelden hesten får i seg noe den ikke skal. (Hvis du har sett en hest stå pille i høyet sitt, er det ganske imponerende hvordan mulen sorterer f.eks. høy og flis inne i boksen.) Så går maten inn i munnhulen, hvor molarene kverner maten, og blander den med spytt. Når hesten svelger, fortsetter maten videre ned i spiserøret, som er smalt og går skrått ned i magesekken. (Dette er grunnen til at en hest aldri brekker seg). I forhold til hvor stor hesten er, har den en veldig liten magesekk. Her starter nedbrytningen av maten, og denne fortsetter mens maten går i gjennom tynntarmen.

I tynntarmen skilles det ut bukspytt, galle og tarmsaft. Stivelse og andre lettløselige karbohydrater blir spaltet til glukose, som suges opp i blodet. Fett blir også fordøyet i tynntarmen. Resten av maten går videre ned i blindtarm og tykktarm hvor den blir brutt ned ved hjelp av bakterier. Overgangen mellom de enkelte delene av hestens tarm er veldig smale, og dette er grunnen til at hesten lett får forstoppelse med påfølgende kolikk.

Hestens ben:



1.Strekksene. 2.kodeledskapsel. 3.kodeben. 4.Kronben. 5.Hovledd. 6.Hovben. 7.Hornvegg. 8.Hornsåle. 9.Elastisk ballepute. 10.Hovseneben. 11.Kronledd. 12. Kodesenebenets ligament. 13.Kodeledd. 14.Dype bøyesene. 15.Gaffelbånd. 16.Overfladiske bøyesene. 17.Griffelbensende.

Hestens ben skal alltid føles rene når man kjenner på dem, dvs ligamenter og sener skal kjennes tydelig, og det bør ikke være noen tegn til fylninger. Begge bena skal ha samme temperatur, og de skal heller ikke føles varme, men dette vil komme litt an på om hesten nettopp har jobbet eller ikke. For å unngå skader i bena er det viktig å passe på at underlaget er passe mykt hvis man skal trave eller gallopere. Det er også viktig å skritte hesten en stund både før og etter trening for å unngå skader generelt.

1.Balle. 2.Drakthjørne. 3.Hjørnestøtte. 4 Draktgrube. 5.Hornsåle. 6. Den hvite linje. 7.Hornvegg. 8.Strålespiss. 9.Strålen (eller kråka) 10.Strålefure.

Det er svært viktig å være påpasselig med å stelle hestens høver daglig. Høvene bør renses grundig både før og etter trening, slik at man oppdager det hvis en sko er løs, eller det har satt seg fast stein i hoven. I tillegg må høvene stelles regelmessig av en hovslager. Normalt bør dette skje ca hver 6. uke, uansett om hesten går med sko eller ikke. Hos en unghest er det ofte nødvendig og tilkalle smeden enda oftere, fordi høvene vokser fortere enn høvene hos en voksen hest. Hestens høver er ikke ferdig utviklet før i femårsalderen.