Hesten selv

Jeg vil gjerne takke Sven Forsström for tillatelse til å bruke stoff og bilder fra hans bok ”Att förstå hästar”. Besøk hans hjemmeside http://www.mermark.se

Natural horsemanship er et begrep du kanskje har hørt, men ikke fullt forstår betydningen av. Hensikten er å trene hesten på hestens egne premisser, og slik at den fullt ut forstår hva du ønsker at den skal gjøre. Tenk deg hvor mye lettere det hadde vært å ri hesten hvis du kunne si til den ”vent til vi er ute på den veien forbi kirka vet du, der kan vi galoppere” fremfor å kjempe med en sprek hest som bare vil løpe? Eller å kunne si til den ”først skal vi rundt den, så skal vi gå på volte der, så må du bøye nakken, og stille, du må holde inn skulderen din, og gå sidelengst fremover der..” når du red dressur på banen? Da visste hesten med en gang hva du ville, og forhåpentligvis ville den gjøre det også. Men sånn er det desverre ikke. Natural horsemanship er desverre ikke nødvendigvis løsningen på alle dine tekniske problemer med hesten din, men det er en svært god begynnelse. Med natural horsemanship kan du arbeide sammen med hesten, og sammen med den komme frem til en avtale der hesten godtar deg fullt og helt som sjef, og seg selv som en som skal høre på deg, fordi du er sjef, og du vet best. Da har du kommet et langt stykke. Med natural horsemanship bygger du opp et samarbeids forhold med hesten din, og bygger opp et forhold basert på tillit, og ikke tvang. Med en gang hesten har tillit til deg, vil den adlyde deg som sjef, så sant du har plassert deg i den posisjonen. Og da kan du virkelig begynne å jobbe.

For å kunne jobbe med hesten, bør du forstå litt mer av hvorfor hesten gjør som den gjør. For eksempel, har du tenkt over hvorfor hesten stikker når den er redd for noe? Eller hvorfor den sloss med andre hester? Hva får en hest til å gjøre det en hest gjør?

Først, la oss nå noen hundre tusen år bakover i tid. Mennesket fantes enda ikke slik vi kjenner dem i dag, men som en halvapeaktig menneskerase kalt neandertalere. Lenge før den første menneskerasen kom til fantes Eequs, hesten. Den var en primitiv hest, ikke ulik Fjordingen slik den ser ut i dag, men mindre, mer kompakt. Dens nærmeste slektning som lever i dag, heter Prezerwalski, Polsk Villhest. Hesten har frem til nå (for de hundre tusen av år siden altså) utviklet seg som det pattedyret den er, og som gresseter er den ikke på toppen av matkjeden. Dyr som lever av hest kunne være sabeltannet tiger, huleløve, hulebjørn, ulv og andre kjøttetere. Hesten ble nødt til å utvikle et sterkt innstinkt for å overleve, og dette innstinktet ble formet til løp først, spør etterpå. De hestene som undersøkte ukjente ting først ble spist dersom denne ukjente tingen var en løve eller en flokk ulver. De som løp overlevde. Hesten utviklet dermed flukt innstinktet.

Det er dette som er grunnen til at en hest som blir redd, gjerne vil flykte, og da helst hjem til stallen, fordi stallen er trygghet. Du som hesteeier må legge merke til når hesten din tøyser med deg, eller om den virkelig er redd. Tro meg, det er lett å merke på hesten om den er redd eller tøyser. En hest som er livredd, ville ikke merket det om du så kakket den i hodet med enden på pisken, det eneste som står i hodet på den er ”FLYKT”.

Dette betyr med andre ord at innstinktet til hesten sier den skal flykte for å redde livet dersom den blir redd, selv om det den blir redd for faktisk ikke kan skade den. En papirpose som blåser over veien er jo ikke i stand til å hoppe opp og ta livet av en hest. Men et innstinkt er ikke nødvendigvis fornuftig. Dette er noe du må ta hensyn til når du rir hesten din. Dersom hesten din ALDRI har sett en tilhenger med presenning over, kan du ikke være sint på den fordi den er redd for det. Det er en hest, ikke et tenkende menneske, og hester er for en stor del styrt av innstinkter som i alle hundretusner av år for det meste har reddet livet dens. Det tar litt mer enn noen få tusen år og roe ned på slikt igjen. En hest må få lov til å være redd for noe nytt og ukjent, og den må forstå at det er greit. Dersom den får straff fordi den er redd og vil løpe, vil tilliten til deg forsvinne. Spesiellt vil den miste tillit til deg fordi dens reaksjon ved å prøve å løpe hjem med deg på ryggen delvis er for å advare deg også, den vil advare deg fordi du er en del av flokken dens, og reaksjon på slikt i følge straff vil få den til å bli utrygg på deg.

En hest vil også bli utrygg dersom den står alene i en stall, eller alene på beite. En hest uten andre hester vil aldri slappe helt av, og du vil få en hest som sover lite, og som slapper av dårlig, og dermed også får mindre krefter til å jobbe. For at du skal få en hest som trives best mulig, og som slapper av og yter maksimalt, må du gi den tryggheten fra en flokk, du bør ha hesten din i en stall med MINST en annen hest. På denne måten kan de veksle på å sove, slik at en alltid holder vakt.
Dette er enda en av disse instinktene som har gjort at hesten har overlevd frem til nå. De flokkene som hadde hester som holdt vakt til enhver tid, overlevde fordi de oppdaget mulige farer i tide. De som ikke hadde vakter, oppdaget faren for sent. Dette er et av de innstinktene det er ganske viktig for oss å forstå. Om du ikke har råd til å holde en hest, så gi den et esel, en ponni, en sau, en geit, gi den noe som helst, om ikke annet så for selskapets skyld. Dersom du ikke har mulighet til å holde en hest eller et esel som selskap for din hest, så skaff deg en kanin! La den ha buret sitt i stallen sammen med hesten! Selv om hesten ikke får flokktryggheten fra andre hester, har den i alle fall selskap i det minste. Hester er svært sosiale dyr, og uten selskap fra noe som helst annet levende vesen vil de faktisk bli ordentlig deperimerte. Deperimerte hester blir gjerne aggressive. Det beste er så klart om hesten din får stå i en stall med en håndfull andre hester, slik at de føler seg som en flokk. Dette gir dem tryggheten som innstinktet deres vil ha, og du får en hest som får sin sosiale stimulans og dermed er mer avslappet enn den ville vært om den sto helt alene.
Har du lagt merke til at når flere hester står på et beite, står alltid en av dem ved gjerdet og følger med på det som skjer? Den er ikke utstøtt av flokken slik du kanskje tror, men mest sannsynlig en vaktpost plassert der for å holde øye med det som skjer utenfor gjerdet.

Har du lagt merke til at hesten din snuser rundt i den rene boksen når du henter den inn? Og at den nesten alltid slipper noen pærer med en gang? Det at vi gjør rent i boksen til hesten opprører faktisk hestens hjemmefølelse. Vi fjerner hesten sin lukt og erstatter den med vår egen lukt, lukten av ny flis og så vidre. Når hesten kommer ”hjem” og det ikke lukter MYE av den selv der, blir den urolig, og må rette på det. Og enkleste måte å rette på slikt er å slippe ut noe som lukter sterkt av den selv: Sin egen møkk. Først da er hesten trygg på at den er hjemme i trygghet.
Når hester undersøker noe gjør de det med nesen. De lukter på det. De venner seg til hvordan det lukter. Når du henter ut en hest fra hagen, om så bare for å gi en vaksine, så kan du se at selv om hesten sto rett utenfor og alle de andre hestene inne i hagen så den hele tiden, må alle snuse på den likevel når den kommer inn igjen. De snuser på hverandre og bytter lukt, som jeg kaller det, med andre ord blåser de i nesen på hverandre så de kan lukte på hverandre. Slik hilser de. Og de andre hestene i flokken får en sjanse til å godkjenne den ene hestens tilstedeværelse eller jage den bort om den er fremmed.

Kroppspråket hester i mellom er en evig studie. Men noen av de tydeligste signalene ser du når du betrakter en flokk som er vel etablert. En hest som er en annen hest underlegen vil nærme seg denne hesten med hodet lavt og leppene lett trukket opp. Den vil kanskje smatte eller tygge, kanskje slikke seg rundt munnen. Disse faktene betyr ”se, jeg er mindre enn deg, ikke skad meg” og er en etterligning av det et føll vil gjøre overfor en eldre hest eller sin mor. Slike signaler blir tolket som underlegenhet av en dominerende hest. Dersom denne dominerende hesten er intressert i kontakt, vil den bøye hodet til siden, vekk fra den hesten som nærmer seg. Dette er en innvitasjon: ”bare kom nærmere, jeg har ikke tenkt å skade deg”. Den underdanige hesten har som regel en grunn for å be om en slik innvitasjon, og grunnen får du gjerne se med en gang. Enten kommer den underdanige hesten bort, og begynner å klø den andre hesten med tennene. Eller den kan stille seg opp med hodet mot halen, og begynne å vifte den andre hesten i ansiktet med halen. På denne måten viser den at den klør på det stedet den klør den andre hesten på og kunne tenke seg å bli striglet, eller den viser at den er plaget av fluer, og viser den andre hva den ønsker. Den dominerende hesten er sikkert like plaget av fluer, og kunne vel også tenke seg litt strigling, og på denne måten kan man bytte tjenester.

Hesten bruker omtrent alt på kroppen sin for å prate med andre hester. Stemme bruker den først når den mister andre hester av syne. Den bruker hover, føtter, kroppen, halsen, ansiktet, øyne, nesebor, ørene og halen til komunikasjon. Du kan lett se om en hest slapper av. En hest med hodet hevet opp, oppsperrete øyne og nesebor, stramme lepper, stramme muslker, halen tett inntil kroppen er en hest som ikke slapper av i det hele tatt. Dersom hesten derimot står med oppsperrete nesebor, lett oppsperrete øyne, stramme lepper, men avslappet i hale og muskler, det er en hest som er oppmerksom og følger nøye med på noe. En hest som senker hodet, har ørene lett til siden, halvlukket øyelokk, avslappet munn og nese, avslappet hale og muskler, det er en hest som enten slapper veldig av/sover eller er totalt likegyldig og uintressert av forskjellige grunner. Enten fordi det som skjer rundt den ikke har noe med den å gjøre, eller fordi den er syk. Kanskje også fordi den ikke anser deg som sjef, og det du har å si har ingen viktighet.

Om hesten er anspent fordi den er redd, men du vet den har tillit til deg, kan du prøve å avlede oppmerksomheten til hesten vekk fra det den er redd for. Er den redd for den store stygge bilen som akkurat kom, så prøv å smatte på den, få dens oppmerksomhet. Når den ser på deg og begynner å slappe av, belønn den med kos og godlyder! Slik forbinder den deg med ros og trygghet, SELV om det står noe skummelt der borte! Når du påkaller hestens oppmerksomhet i en situasjon der den er redd, og den gir deg det, viser den tillit. Når den forbinder det å vise deg tillit (og dermed fjerne oppmerksomheten fra noe den anser livsfarlig) og den forbinder det med kos og ros, vil den også trekke en annen konklusjon av seg selv: den vendte oppmerksomheten vekk fra noe FARLIG, den gjorde slik du sa den skulle gjøre, og det gikk bra. Med andre ord: Å gjøre som du sier er trygt. Den fulgte din oppfordring om å fjerne sin oppmerksomhet fra det FARLIGE, og den overlevde det, derfor er det du sier og gjør til å stole på! I begynnelsen kan dette ta lang tid. Men ettersom hesten blir flere og flere erfaringer rikere, vil den bruke kortere og kortere tid på å velge vekk sitt innstingt og stole på deg i stedet.

En hest som har sjefs status i flokken vil tilsynelatende være den som er mest engstelig av alle hestene i flokken. Tror du. Det den egentlig er, er å være oppmerksom på saker som skjer rundt den. Å være sjef i en hesteflokk betyr ikke bare å få den beste solflekken, den beste maten eller andre frynsegoder. Det er hestesystemets belønning for en langt viktigere oppgave: Å beskytte flokken. En villhingst sin fremste oppgave for flokken er ikke bare å beholde hoppene for seg selv så han selv blir pappa til mange føll. En hings sin fremste oppgave er å beskytte føllene og dermed også hoppene. Om han må, vil han gi sitt liv uten å nøle. En hingst vil rett og slett la en flokk med ulver ta han selv, fremfor å se på at en av hoppene blir spist. Det er hva man kaller selvoppofrelse! Og for å beskytte sin flokk, må man vite hva som skjer rundt flokken. Det betyr at lederen er den som i grunnen slapper minst av, og lederen er den som følger med rundt omkring. Om lederen vrinsker ”LØP FOR LIVET!” så gjør flokken det. I vårt samfunn er det heller få hingster som går sammen med hopper. Da blir det ofte en eldre hoppe som får status som leder. Denne rangordningen kjemper hestene seg i mellom til de blir enige. Beste måten å oppnå så stor ro som mulig i en mindre flokk hester, er faktisk å la dem sloss ferdig. Det betyr ikke at man skal godta alt mulig. Enkelte hester går bare ganske enkelt ikke overens. Da er det tull å sette dem sammen. Man kan sette hestene nær hverandre så de venner seg til at det er andre hester innenfor syns og luktevidde. Når de har avfunnet seg med det, slipper man to sammen. Når de så har sloss seg ferdig i et rangssystem, slipper man inn en til. Fjern sko, fjern utstyr, bevæåne deg med sårsalve og følg med. Ikke slipp ut hestene slik uten tilsyn! Det er meningen de skal gneldre og knurre seg til enighet, ikke ødelegge hverandre, så man må så klart bryte inn om det blir for ille. Men som regel er det bare de første par tre dagene det er virkelig urolig. Hester slår seg svært fort til ro med hverandre som regel, og kun få ganger opplever man at to hester overhode ikke blir enig. I naturen ville den ene hesten dratt sin vei, sammen med eller uten noen av de andre, og de ville dannet to forskjellige flokker. Det får de ikke lov til her, så da må vi skille dem slik de ville gjort selv. Rangordning er for hesten en trygghet. De trenger å vite sin plass for å vite hva som er forventet av dem. En hest som ikke har etablert rangordning innen sin stall, eller overfor deg, vil bli usikker. Du har kanskje ikke klart å etablere deg som sjef overfor den, men forlanger likevel at den skal gjøre som du vil. Og når den nekter siden du ikke er sjef får den straff. Dette blir selvmotsigende for hesten, og en kilde til stor uro.

Å være en sjef er ikke alltid så morro. Flokkens trygghet hviler for en stor del på deg. Oss som mennesker har det jo ganske kjekt sånn. Vi kan tenke rasjonellt. Vi kan se en gravemaskin og registrere at moroten er av. Da vet vi at den kan ikke skade oss. Men unghesten ser et monster mange ganger så stort som den selv, i en knall farge (i naturen er skarpe farger et faresignal). Bare tenk på en veps. Sort og knall gul. En veps er giftig. Dette vet hester innstinktivt. Hvor farlig er da ikke en gravemaskin som er SÅ gul, og så enorm? Og se den brodden! (gravearmen). HJELP!
Da er det opp til oss å vise unghesten at dette er slett ikke farlig. Det hjelper overhode ikke å rope til hesten. Er du ute og leier hesten, så stopper du ganske enkelt. Du står i ro, og prøver med lav stemme å påkalle hestens oppmerksomhet. Den vil nok steile, hoppe og vimse rundt. Kanskje den blåser i nesa. Det er slik den forteller sin flokkleder at ”jeg ser noe faaarliiiiiig!” men du vil også se at så lenge du selv holder deg helt rolig, vil hesten roe seg ganske fort. Etter hvert vil hesten stå rolig, men noe anspent og følge med. Vent til hesten er helt rolig. Og så går dere vekk derfra. Ikke press hestens tillit med å dra den med bort til det den nettopp har sett på som livsfarlig! Neste gang den ser en gravemaskin vil den fortsatt bli engstelig, inntil den husker at ”hei, jeg har jo sett en sånn før ja”.

For å oppnå tillit fra din hest kan du benytte deg av kroppspråk også når du skal hente den, eller skal inn i boksen. Rop på den, gjør den oppmerksom på at du er der, og nærm deg den, men ikke se vekk! Du er ikke underlegen din egen hest! Men likevel må du respektere dens personlie grenser, og vente til den vender hodet vekk sidelengs og innviterer deg bort. Når den innviterer deg, vil den neppe gå sin vei, men vil la deg hente den inn. Og det samme gjelder for boksen. Selv om du er hestens sjef, så er boksen hestens hjem. Du bør respektere at den trenger tid til å kjenne deg igjen på lukten for så å innvitere deg inn uten å trenge deg på. Bare tenk hvordan det er om noen du ikke helt kjenner igjen bare tramper inn på rommet ditt og kaster seg ned i senga di? At du er en dominerende part i forholdet mellom deg og hesten betyr ikke at du ikke skal ha respekt for det området akkurat rundt hesten som den betrakter som sitt personlige område. Du liker heller ikke at noen kommer bort til deg, og stiller seg 2 cm fra ansiktet ditt for å prate med deg. Du foretrekker at de holder seg utenfor en viss avstand fra kroppen din. Også hesten har en slik sone. Men den vil uten frykt innvitere deg dit dersom den har tillit til deg.

En annen ting du legger merke til er om hester i en flokk får mat. Det er alltid noen som vimser rundt og sniker til seg en matbit overalt, men som blir jaget av alle. Og det er alltid noen som jager alle. Hester har en rangsordning med en på toppen og alle andre hester rangert nedover under den. Den som er på toppen kan forsyne seg av alt! Den kan ta hva den vil fra hvem den vil. Den som er under må pent holde seg unna.
Dette er noe du må tenke på dersom du vil ha sjefsstatus overfor hesten din. Hva tror du hesten din tenker når du gir den godt eller en gulrot fra hånda? Du holder gulrota. Det betyr at det er DIN gulrot. Hesten spiser gulrota av hånda di. I hestens verden ble den akkurat sjef, fordi den tok noe fra deg som var ditt. Dersom du legger godtbiten i krybba til hesten, eller på bakken, viser du hesten at ”dette er mitt. Men jeg vil ikke ha det, så da kan du få det”. Det gir også et tydelig signal til hesten at du feks tar en liten bit av det først og så legger det fra deg. Ingen hest i verden ville vurdert å forsyne seg med snopet til sjefen i flokken! Med disse signalene viser du at du er sjefen. Hesten blir ikke mindre glad for en godbit om du gir den slik, snarere tvert i mot, og det er heller ikke dyreplageri at hesten må vente til du legger det fra deg.
Dette er også noe som er kjekt å ha etablert mellom deg og hesten, for du slipper en hest som knuffer på deg, drar i deg, eller rett og slett biter etter deg for at du skal skynde deg å gi den godbiter eller høyet, eller kraftforet. Så lenge du holder noe er det DITT; og da har hesten ingen rett til å strekke seg etter det.

Lær deg hesten din sitt kroppspråk. Ikke bare er det nøkkelen til å unngå skader, farer eller andre problemer som oppstår fordi du ikke ser hva hesten sier til deg. Men det er også en måte å kontrollere at hesten din er frisk. Både kroppspråket til hesten, og dens naturlige væremåte forandres dersom den blir syk, og er omtrent den første indikasjonen på at noe er galt. Hestens kroppspråk kan også fortelle deg hvor den eventuellt har vondt. Når hesten går fremover, nikker hodet litt opp og ned i takt med skritter. Men dersom den på ett bakben senker hodet mye, har den vondt enten i krysset eller benet, hvis den hiver hodet i været på en av forbena har den vondt i forbenet eller i forbindelse med benet. Trekker den magen opp, kan den ha vondt i magen. Krummer den ryggen, kan den ha rygg eller kryssproblemer, eller vondt i magen. Og så vidre.

Nå er det en ting jeg må fortelle som er veldig veldig viktig. Vi må lære oss hestens kroppspråk, det er så.. men glem ikke at hesten bryr seg lite om hva stemmen din sier, den følger med på kroppen din! Dersom du kommer til stallen og skal hente hesten din, og du er stressa, vil du, selv om du prøver aldri så hardt å skjule det, være anspent. Dra aldri til hesten din mens du er stressa! ALDRI! Bruk da heller noen minutter før du går inn i stallen til å sette deg ned, lukke øynene og puste dupt inn og ut til du er rolig. Hester har ikke noe reellt begrep om tid, de vil merke du er anspent, og at du er stressa, og de vet det er på grunn av noe de ikke forstår. Og de blir smittet av stresset ditt. Om du trodde vi mennesker får vondt i magen og hodet av stress, så tenk deg da en hest som ikke skjønner noe av det i tillegg. Hesten vil da begynne å forbinde deg med å få det ubehagelig (vel og merke hvis dette skjer OFTE, hester er SVÆRT tilgivende dyr) og etterhvert vil den nøle med å komme deg i møte. Dra heller ikke til hesten din mens du enda er sinna. Sinna mennesker er anspente mennesker som lukter vondt, og hesten blir agressiv til svar. Eller enda verre, den blir redd og usikker fordi den tror den har gjort noe galt. Dra ikke med deg dine menneskelige problemer som agresjon eller stress til hesten din, det har den ikke fortjent. Men sorg er en følelse du trygt kan komme til hesten din med. Også hester kjenner sorg. En hoppe som mister føllet sitt sørger. Og de andre hestene rundt vet at de ikke har gjort noe galt, og vet hva de skal gjøre. Trøste. Hesten din vil utmerket godt vite at du er lei deg. Og den vil også vite at den er ikke skyld i det, og den vil dermed prøve det den ville gjort mot en annen hest i flokken: trøste. Den vil tilby deg mat, den vil tilby deg hudkontakt, den vil nok jage vekk andre hester fra deg for at du skal få være i fred, den vil tilby deg å strigle deg, og i det hele tatt vil den gjøre alt den kan for at du skal få det bra igjen. Ingenting er vel så rørende som en hest som prøver alt den kan å rette opp i din sorg.

Husk nå at hesten er svært tilgivende. Den vil meget fort tilgi dine ”feil” som det mennesket du er. Gi hesten samme gaven tilbake! Og husk at vi kan tenke på menneskevis, og på hestevis om vi har lært det, mens hesten er begrenset til kun å skjønne hestevis. Hesten gjør aldri en feil! Det er vi som har lært den feil dersom det skjer. Det hesten gjør, er det den tror er rett. Og om den gjør feil, ligger grunnen til feilen til syvende og sist hos oss. Husk alltid dette!
En hest vil alltid fra naturens side velge minst motstands vei. Det koster mindre energi. Dermed finnes det teknisk sett ikke problemhester, bare hester som har problemer med menneskene sine. Husk at hesten har en hjerne på størrelse med en plomme. Du har en hjerne som er mange ganger så stor. Du kan lære deg hestens språk. Hesten kan ikke lære seg ditt. Det vil si at ansvaret for at hesten gjør rett hviler på DEG! En hest som gjør masse feil fordi den ikke forstår vil bli ulykkelig og engstelig. En hest prøver hele tiden å glede oss med å gjøre det den tror vi vil! Om den IKKE gjør som du vil, finnes det alltid en grunn til det:
• Den respekterer deg ikke tilstrekkelig
• Den er redd for ubehag eller smerte
• Den forstår ikke hva du mener eller vil.
• Den vet den ikke må om den ikke vil (at du pleier la den slippe unna om den protesterer nok)
• Den ganske enkelt kan ikke.
En annen ting vi folk er lite flinke til, er å advare hesten om at den nærmer seg en grense. En hest gir mange advarsler før den sparker, biter eller slår. Gi den samme respekt tilbake at du gir den en advarsel før det smeller. Prett opp overleppa og vis tenner, mens du rynker brynene, slik ser du sint ut, og det er det hesten ville gjort tilbake, i kombinasjon med flate ører.

Her passer det kanskje å prate om hjelpemidler som sporer, pisk og tøyler. Selv innen natural horsemanship kan man benytte seg av disse, men man skal bruke dem riktig. Har man på seg sporer, er det lettere å gi klare signaler med bena dersom man feks har en skade så man ikke klarer bruke bena ordentlig. Men da skal man huske på at styrken man må bruke for å gi normal skjenkel må dysses ned! Du trenger knapt røre på hesten for at den skal kjenne skjenkelen din når du har sporer på!
Du kan helt utmerket tvinge hesten din til å gjøre som du vil ved å skremme den, slå den med pisk og tvinge den til underkastelse. Men tenk deg om før du gjør dette. Hvor godt ville du likt situasjonen? Nå foreslår jeg at du leker at du er en hest, mens din ryttervenn(inne) skal være din rytter. Du skal longeres. Din kollega har bestemt seg for hva du skal gjøre, men skal ikke si et ord til deg, bare rose eller oppmuntre deg ettersom du gjør rett eller feil. Prøv NÅ å finn ut hva du skal gjøre uten å gjøre en feil først! Eller din kollega skal ”strigle” deg, men uten å bruke ord vise deg hvor du skal stå, hvordan du skal stå og så vidre.

Etter denne testen har du prøvd å sette deg inn i hvordan hestens hverdag er. Og likevel har du hatt det lettere enn hesten, for du vet jo hvilke signaler du pleier gi til din hest, så du har et bedre utgangspunkt enn hesten har. Ikke hjalp det å bli sint heller, for du skjønte jo ikke mer av det heller, og så fikk du ”straff”. Dette er en SVÆRT NYTTIG ØVELSE å gjøre for oss ryttere! Når vi har prøvd oss som ”hester” har vi med en gang et bedre utgangspunkt for å være en tålmodig rytter som forstår at hesten trenger tid, og dermed vil hesten føle seg mere vel sammen med oss! Den føler at ”ja jeg gjorde feil, men det går bra, for hun vet jeg ikke skjønte hva jeg skulle” . Og så kommer hesten til det punktet at den gjorde rett. Masse ros! Og hesten tenker ”hæ? Hva gjorde jeg nå?” og prøver på neste kommando og gjøre det samme den gjorde sist igjen. Noen hester fatter da at ”AHA! Når hun gjør sånn og jeg gjør sånn, så får jeg ros!”. Andre hester trenger litt mer tid før de har lært kombinasjonen av komando – handling. Men før eller senere vil hesten forstå at ved en slik reaksjon på en viss komando gjør hesten som du ønsker den skal gjøre, og resultatet er ros eller kanskje til og med en godbit. Dette er noe hesten vil fortsette å etterstrebe. Husk at du må være konsekvent. Du kan ikke forklare ”for en gangs skyld” for en hest, slik du kan med et barn. Den har ikke noe begrep om hva det er. Enten er ting lov, eller ting er ikke lov. Og sånn skal det være. Vær konsekvekt i signalene du gir til hesten, og du vil få en hest som ikke er i tvil når du gir den et signal. Dersom hesten ikke reagerer, er det ganske enkelt fordi du 1: gir feil signal eller 2: den har ingen anelse om hva du vil, fordi du enten gir feil signal, eller den ikke kan det.

Operer med tre signalstadier. Når du vet hesten KAN et signal uten tvil, bruker du punkt 1: be om. Gi hesten signalet akkurat så markert at hesten kjenner det, men ikke ubehageligt for hesten. Om hesten tester din terskel, gå til punkt to: Si til. Gi klar og utvetydig signal om at ”dette vil jeg du skal gjøre”. Om hesten fortsatt ikke adlyder deg, gå til punkt tre: Se till at hesten gjør det. Med andre ord får hesten her beskjed om ”du har fått to advarsler, Nå GJØR du som jeg sier”. Med andre ord du får hesten til å gjøre dette. Det er her du kan bruke pisk som en trussel, med å legge pisken inntil hestens bak, men UTEN Å PISKE. Hesten oppfatter at du faktisk KAN smekke til om han ikke gjør som han får beskjed om, og vil adlyde for å slippe det. Gjennom å være konsekvent på at du øker signalstyrken når hesten ikke adlyder, vil hesten ganske raskt lære at når du ber den om noe den kan, vil den ikke slippe unna, og det enkleste er å være buddy og gjøre som du vil.
Noter deg her at det er VELDIG viktig at du har fullt på det rene at hesten FULLT UT vet hva den skal gjøre på det signalet, og at det ikke er rom for tvil om hva signalet betyr! Å straffe en hest for at den ikke skjønner signalet ditt er så utrolig urettferdig og feil!
Det er også viktig at du varierer litt på det du trener på. Trener du på skjenkelvikninger HVER dag i ukevis, kommer hesten til å bli noe helt utrolig lei, og er ulydig bare for å få litt variasjon. Det samme skjer om du rir time etter time uten at det skjer noe. Og dersom du trener inn noe riktig vanskelig, kan hesten få en ekkel opplevelse av å totalt mislykkes dersom du ikke avslutter trenings seansen med å be den om å gjøre noe du VET den kan. Ros den for innsatsen, la den gjøre noe den har lært før og kan godt, slik at den avslutter treningen sammen med deg med en positiv opplevelse. En hest som får prestasjonsangst vil ikke trives, og vil bli nervøs og ulykkelig. Men husk også på at hesten trenger mye mere tid enn oss på å lære seg ting. Noen hester trenger svært lang tid, andre trenger kortere tid, men felles for dem alle er at vi plikter å gi dem den tiden de trenger! Og du må være konsekvent på at hesten skal gjøre det du vil først når du gir signalet til det. Du bestemer når, ikke hesten. Sånn unngår du en del problemer ute på tur med at heste vet veldig godt at du har tenkt å la den galoppere opp akkurat den bakken, og dermed begynner å galoppere på egen hånd. Så lenge hesten vet at den må vente på signal fra deg, har du en mye sterkere kontroll enn om hesten får ”slippe unna med” å ta tøylene i egne tenner bokstavlig talt, for du hadde jo tenkt å la den få lov likevel og så vidre.

Jeg vil ikke påstå at dette er en fasit til hvordan vinne hestens tillit. Du må tilpasse alt slik at det passer akkurat DIN hest. Men så lenge du bruker sunn fornuft, og prøver å prate med hesten din så den skjønner hva du sier, så vil den virkelig prøve å komme deg i møte. Og den vil tilgi deg at du snakker litt gebrokent ”hestsk” av hele sitt hjerte, for alt hester vil er å glede oss. Og da særlig om den har knyttet tillit til deg, og erkjent deg som sin leder. Ved å følge prinsippene om natural horsemanship vil du lære deg hvordan du overtaler hesten til å arbeide på lag med deg, samtidig som du faktisk oppnår de resultat du ønsker. Uten krig, uten kamp og uten tvang. Ville ikke det vært det aller beste for alle?